Det finnes mennesker man møter på i øyeblikk av livet, som i løpet av ørsmå minutter, klarer å gi deg ett av dine mest verdifulle minner. Ingerid er et slikt menneske.

Jeg vet ikke etternavnet hennes. Jeg vet bare at hun jobber på et sykehjem her i Bærum, at hun opprinnelig er fra Trondheim og at hun har en hytte i Nordli (så liten kan verden altså bli...)

Hun visste ikke at vi kom og hun gikk tilfeldigvis forbi da vi låste opp døra på rommet hvor Ingebjørg - min svigermor, vår kjære bestemor og høyt elsket mor, døde søndag. Vi var der for å hente de siste eiendelene hennes og for å se rommet hvor hun sovnet inn. Det var viktig for oss at barna fikk være her, da de ikke rakk å være til stede før hun trakk sitt siste åndedrag.

Ingerid synes det er så fint at vi er der, og at barna vil se hvor bestemor har bodd de siste ukene. I en fei drar hun dem med seg bort til veggen med akvarium i. Så viser hun oss krybben, som hun og andre ansatte, har satt opp i gangen til ære for Ingebjørg. Det er egentlig for tidlig, men de har tatt den fram likevel. Det vet de at hun ville ha likt.

Videre vil hun vise oss oppholdsrommet med pyntet juletre. "Bestemor går sammen med oss nå, men hun er usynlig", sier 6-åringen, mens vi går mot trappene. Ingerid ser seg tilbake, nikker alvorlig og sier: "Det tror jeg også".

Framme i oppholdsrommet tryller hun fram tre bamser.  "Disse skal minne dere om bestemor", sier hun, mens store øyne titter tilbake og små hoder nikker høytidelig. "Var det i rommet her at Ingebjørg hadde en spesiell opplevelse med en prest for en stund siden", spør jeg og ser meg rundt. Ingerid ser overrasket på meg, og svarer "Nei, det var ikke her, men i Stillerommet. Jeg vet det, for jeg var der sammen med henne".

"Vi går dit", sier hun resolutt og tar med oss alle ned i kjelleren. Inne på det stille rommet, lar Ingerid barna få tenne lys, slik at rommet blir akkurat slik som det bruker å være annenhver torsdag når det er samlingsstund her.

Det var en slik torsdag at Ingerid dro med seg Ingebjørg hit, selv om hun egentlig ikke hadde lyst. Denne dagen hadde svigermor fått en tung beskjed i forbindelse med sin egen sykdomstilstand, og hun var i et mismodig humør. Idet presten skulle innlede stunden, fortalte han at han skulle snakke om en salme i Salmenes bok. Plutselig bryter Ingebjørg ut: "Det er vel aldri Salme 121..?!"

Hun fortalte meg etterpå at hun ikke visste hvorfra det kom, men at det bare datt ut av henne. Presten stirret på henne og svarte "jo" i ren forbauselse. Ingebjørg så da tilbake på ham med et smil: "Det er favorittsalmen min".

Ingerid viser oss hvor bestemor satt. "Den hendelsen var en sterk opplevelse for presten vår, Trygve", forteller hun. "Og vi fikk frysninger alle vi som var til stede i rommet". Hun slukker taklyset og ber ungene om synge en sang de synes er fin. Så sitter vi der på stolene i mørket med blafrende lys rundt oss, mens to små barnestemmer stemmer i: "Tenn lys, et lys skal brenne, for alle folk på jord". Til slutt ber hun min mann om å lese salmen til Ingebjørg. Den som trøstet henne slik, nettopp i dette rommet. 

"Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper".

Vi blåser ut lysene og går ut. Ingerid beklager at hun må gå. Noen på rom 5 trenger henne, viser callingen. Men vi som går sammen med henne, beklager oss ikke. Vi føler kun dyp takknemlighet. 

For i disse dyrebare minuttene har hun gitt oss noe uendelig stort: Sin tid, sin omtanke og sin medmenneskelighet.

Til alle Ingerider der ute: Takk.


 

Først publisert på Facebook, min private profil, 20. desember 2016.