Jeg startet året med å se nærmere på døden. Og det var vakkert.

Tanken slo meg et par ganger før vi gikk inn i kirka. Kommer jeg til å begynne å grine når lysene tennes? Vil det gjøre vondt når navnet hennes leses opp? Jeg var likevel ikke forberedt på alle følelsene som skulle komme da tiden var inne. Det skulle vise seg at det var så mye mer enn et navn som skulle sette preg på stunda.

“Kjære pårørende. Sørli og Nordli menighet vil invitere pårørende til de som har gått bort i løpet av 2017 til en minnemarkering i våre kirker. Navnet på den avdøde vil bli opplest og det vil bli tent lys for den avdøde”.

Slik lød invitasjonen. Og slik havnet jeg i en minnegudstjeneste i min barndoms kirke i Sørli på årets første dag. Jeg skulle innlede året med å se på døden, akkurat slik jeg måtte gjøre i utgangen av 2016 og inngangen til 2017.

Like før jul døde min svigermor etter lengre tids sykdom. 14 dager senere, på nyåret, dør min mormor brått og uventet. Jeg trodde jeg var forberedt på dødsfall nummer én, men dødsfall nummer to slo pusten ut av meg. Det ble for nært. For tett på. Sorgen som skulle være forbeholdt én, måtte plutselig romme to. Og det var ikke plass. Det ville aldri bli stor nok plass . . .

Jeg husker begravelsen som den var i går. Samme kirke, ett år tidligere. Den var vakker, hjerteskjærende og fredfull. Like før jeg skulle holde min tale, mine ord til min Gommo Paula, følte jeg den. Roen. Det ville gå bra. Jeg ville få det til. Og det gjorde jeg.

Ett år senere sitter jeg et par benkerader lenger bak. Kirken er halvfull. Det fyker kalde snøkast der ute, men det er lyst og varmt innenfor tømmerveggene. Jeg kan bare halvparten av salmene, men det gjør ingenting. De andre kan dem heller ikke. I stedet synger vi litt sterkere på de salmene vi kan. Presten er tydelig og omsorgsfull med ordene sine. Vi skal tenne lysene inni oss, også, sier han. Jeg tror han har rett. Vi har det nok ganske mørkt inni oss til tider. Kanskje er det ikke bare fysiske lys som skal tennes denne dagen?

Minnestunden nærmer seg, og navnene skal leses opp. Ti navn. Ti kjære familiemedlemmer. Foran meg sitter en datter og en mor. De er her for å minnes en avdød ektemann og far. Bak meg sitter andre jeg kjenner. De skal minnes en mor, en ektemann, en bestemor, svigermor og far. Idet navnene leses opp, slår deg meg: Vi deler på sorgene våre nå. Akkurat nå minnes vi sammen. Sørger sammen. Vi har ikke de samme minnene, men vi deler følelsene.

I stedet for å gråte mest over min egen mormor, gråter jeg like mye for de andre. Jeg kjente flere av dem som ikke er her lenger. Jeg gråter like mye for mine venner som savner sin mor og bestemor, som jeg gråter for min Gommo. Jeg føler på savnet til familien som mistet sin mamma altfor tidlig, og jeg feller tårer sammen med klokkeren når hun leser opp navnet på en kjær kollega og venn.

Vi er sammen om å savne nå. Det er lov å kjenne følelsene tett på. Det er lov å la seg berøre av fellesskapet, varmen og de ti lysene som blafrer foran alteret. Vi gikk sørgende inn i ei kirke på nyåret, og vi går ut i sorg for å leve året videre uten dem vi har mistet. Men vi er ikke alene. Vi går der sammen. Vi delte sorgen vår sammen.

Der utenfor gir jeg og får klemmer. Og i klemmen deler vi det usagte: Du ser min sorg og jeg ser din. Du er ikke alene og jeg er ikke alene.

Hvem ser vel ikke det vakre i det….?

Til alle kjente og ukjente: Ta vare på stundene som kommer i 2018. Både de fine og de tunge. De bærer alle stor rikdom og lys i seg. Bare du ser etter og føler deg fram.

Klem, Vigdis