Kjære Karlsvogna

Enkelte vil vel si at du bare er en asterisme eller en samling gass der ute i verdensrommet.

Andre vil påstå at du bare er en del av den største stjernekonstellasjonen «Store Bjørn». Mange vil nok også peke deg ut som det mest gjenkjennelige stjernebildet vi har der oppe i himmelen: Med dine karakteristiske sju stjerner, formet som en vogn, trillende i årlig sirkel over den nordlige halvkulen. Men for meg er du ikke bare et tegn i stjernene. Du er også et tegn på så mye mer...

I 1999 utga VG-journalist Jon Magnus boken «Veien til Karlsvogna». Boken var forfatterens egne dagbøker fra året da hans kone Elisabeth måtte gi tapt for sin kreftsykdom. På forhånd hadde hun og mannen inngått en avtale: Når hun døde, så skulle hun sette seg vel til rette i Karlsvogna, slik at Jon Magnus alltid kunne se henne, uansett hvor i verden han var. Den 6. april 1998 dør Elisabeth, og samme natt står Jon Magnus på terrassen: «Det er tindrende klart, og der - rett opp - henger Karlsvogna stor og lysende på en svart, svart himmel. I samme øyeblikk som jeg får øye på den, farer et stjerneskudd forbi. Og jeg tenker at nå, kjære, nå er du fremme. Og jeg tenker at det å elske et annet menneske så inderlig som jeg har elsket deg, det må være som å se Gud».

Min svigerfar ble svært fascinert av denne historien da han ble kjent med den for noen år tilbake. Selv hadde han kronisk lymfatisk leukemi og var ikke spesielt religiøs. Som mange andre lesere av Jon Magnus’ historie, ble min svigerfar rørt, og han bestemte seg raskt for at nettopp slik ville han også se på døden: Han skulle reise med Karlsvogna, og han skulle vinke til familien fra himmelen. 

For tre uker siden kom beskjeden: Svigerfar lå for døden. Et svekket immunforsvar hadde ikke klart å stå imot en lungeinfeksjon og legene kunne ikke gjøre mer. Min samboer og jeg hastet nedover til Oslo. I tre dager satt vi ved svigerfars side mens han lå i pustemaskin og ikke kunne snakke. Det så mørkt ut.

Mellom periodene på intensivavdelingen måtte vi også besøk et annet sykehus. Der lå nemlig svigermor og fikk behandling for sin kreftsykdom. Hver dag brakte vi nyheter om den ene til den andre, mens vi gråt inni oss. Så, en torsdag, fjerne legene pustemaskinen fra svigerfar. De vet han ikke har lenge igjen, og vil at han skal få puste selv og snakke den siste tiden. Mens jeg blir hos svigermor for å støtte henne denne kvelden, blir min samboer, deres eneste sønn, igjen for å ta farvel. I tre timer snakker de sammen. Om sine tidligere turer sammen. Om reisen far skal begi seg ut på. Når svigerfar begynner å kjempe med pusten, ønsker sønnen ham en god reise med Karlsvogna. Han lover å holde ham i hånda til han drar. Så skal han vinke.

Kjære Karlsvogna. Klokken ti over ni 5. oktober dro svigerfar ut på sin reise. Og mange vil nok si det var en tilfeldighet - lik Jon Magnus sin opplevelse med deg den natten kan sies å være tilfeldig - men det første som møtte min samboer utenfor sykehusets dør den kvelden, var deg. Strålende, klar og vakker. Da smilte han og vinket. 

Kjære Karlsvogna. Du er kanskje bare et stjernetegn, men du er nå også vårt tegn på et kjært familiemedlem. Som du er Jon Magnus’ Elisabeth er du nå vår Rein. Kjære Karlsvogna. I denne tiden tiden takker vi deg. For på den stjerneklare natten den 5. oktober, og bare ved å vise deg fram, ga du oss fred.

Første gang publisert i Trønder-Avisas lørdagsmagasin “Pluss”, 21. oktober 2006.